Gitarkameratene

Etter den berømte første konserten for Gleng Bokkafé i Sarpsborg i 1987 ble vi enige om å slå våre pjalter sammen og lage en bredere anlagt turné neste høst (1988). Jørg Fr. Ellertsen fikk oppgaven, og vi begynte øvelsene.
Navnet var det imidlertid ikke så lett å bli enige om. Vi het en stund «Vinylkvartetten» oss imellom, men ingen fikk bestemt seg, og til slutt satte Jørg foten ned og kalte turnéen «Festkonsert» av og med Lillebjørn, Jan Eggum osv. Så kunne vi ha det så godt.
Vi spilte for halvfulle hus og etterlot oss en perlerad av panegyriske kritikker der vi fór frem. Den eneste landsdekkende avisen som gad å overvære den ene konserten vi gjorde i Oslo Konserthus var Klassekampen. Senere skulle alt snu.

Etter at TV-programmet fra «Skarven» i Tromsø ble sendt, vendte lykken seg.
Vi hadde tatt navnet «Gitarkameratene» (Lillebjørns forslag) og plutselig var det Gitarkameratene alle skulle se, men da var jo turnéen over og Gitarkamerat-bryteren avskrudd.
Det var imidlertid ikke platesalget, som gikk strålende.

Med bakgrunn i TV/plate-suksessen bestemte vi å skru Gitarkamerat-bryteren på igjen i 1990.
Lillebjørn har alltid ment at den viktigste grunnen til å skru PÅ GitKam-bryteren må være at man skal gjøre noe man ikke tidligere har gjort.
Det vi til da ikke tidligere hadde gjort, var å skrive stoff sammen for TV, plate og scene. Så da gjorde vi det, i 1990.
Plata het «Typisk norsk» og solgte 60-70.000 eksemplarer. Blant mine favoritter finnes helt klart «Anna på Grand Canaria» (Lillebjørn), «Ryktet forteller» (Jan) og Halvdans «Lene».
Vi fikk også Spellemannprisen for beste viseplate, og så ble vi «Årets Spellemann» med bronsjegrammofon på Grappa’s kontor og munnharpe-stas på peishylla hjemme. Gjett om vi var stolte.

Tre år senere kom en telefon fra Anita Nyhagen hos Jørg Ellertsen AS og lurte på om ikke Gitarkameratene kunne være så vennlige å skru seg «på» igjen for å gjøre noe de ikke hadde gjort før: Spille en sommer på Hotell Klubben i Tønsberg.
Denne utfordringen kunne vi ikke la gå fra oss, og slik hadde det seg at vi svingte oss i sadelen for tredje gang.
Forestillingen het «GitKam 93» og åpnet med fire herrer i ulastelige bunader.
I løpet av det snaue året vi spilte, hadde vi denne bunaden av og på oss flere ganger enn det en vanlig 17.-maigjenger greier i løpet av et helt liv.
Etter Tønsberg-sommeren bar det rett inn på Chat Noir, som viste seg å være ledig helt til Povel Ramel skulle inn 2. november.
Deretter ble det turné til krampa nesten tok oss. Vi avsluttet på Chateau Neuf på våren med 8–10 stinne brakker og NRK-opptak.
Så var det å slå bryteren i «Av»-posisjon igjen.

Etter at Skavlan-redaksjonen i NRK, og senere pressen, greide å klistre navnet vårt til en annen gruppe unge herrer med gitarer, fant vi ut at den eneste måten å ta tilbake navnet vårt på, var å komme oss ut på veien igjen.
Det endte med 10 utsolgte Oslo Konserthus og et fullt Oslo Spektrum før jul 2010.

I skrivende stund (sept. 2012) står vi med ny forestilling og fulle hus på Dizzie-teatret: «GitKam 2012».
Denne gangen gjør vi også noe vi ikke har gjort før – vi har med oss tre musikere: Knerten Kamfjord (bass), Øystein Fosshagen (fele), og Knut Hem (dobro/trommer).

Ellers kan det sies om Halvdan at han egentlig bare har én gitar, «Gitaren».
Først ble han mobbet for sin mangeårige omgang med en Ovation og chorus-boks (elektronisk tørketrommel).
Den prøvde Pål Ellertsen å ta livet av ved å kjøre over gitaren med en Dodge RAM med firehjulstrekk. Det gikk ikke – gitaren var like hel.
Dermed fortsatte det hele til han kjøpte en Martin J40. Denne brukte han helt frem til våren 2000, da han falt for en Santa Cruz hos Tre45 i Trondheim.
Nå har han kjøpt den siste av de 8 Martin «Øystein Sunde signatur modell» som kom til landet i 2010. Veldig hyggelig, Halvdan!