Jeg vil slå et slag for alle gamle, gode halvveis glemte ord
fra den tida far var far og mor var hjemme og var mor,
og vi unga hadde skruskøyter og «Per-og-Kari»-sko
og Fenton Hardy var far til Frank og Joe.
Og snille Thorbjørn Egner leste høyt om Vesle Hoa –
det var mer spennende enn både syndeflod og Noa.
Lykken var en Märklin-katalog
og en drøm om elektrisk tog,
eller tenke å kunne ha
en papegøye fra Amerika.
Det gikk damplok til Kongsvinger, det var stas med NSB.
De voksne gikk i poplinsfrakk og hadde det på G,
og pinne het pjolter, og pung het portemonné.
Fenton Hardy var en helt å regne med.
Far min gikk i knikkers og frakk i gabardin.
Skrubba jeg opp kneet, ble det hatt på jodbensin.
Vi tygde både kvae og baiabek,
noen hoppa i Bekker’n med Kongsbergknekk.
Og jeg var sikker på at far
var like tøff som Torgeir Brantzæg var.
Med medlemskap i DUS-klubben ble livets planer spikret.
En Sweet-Mint og en Solo, så var lørdagslykken sikret.
De voksne smørte skia med Østbyes Mix,
hadde ingen tro på moderne Swix,
og jeg monterte Kandahar
på gamleskia etter bestefar.
Skål for alle gamle, gode halvveis glemte ord,
så fikk jeg jaffal gitt dem en honnør før de fór
av sted med Bobsey-barn og Nancy Drew – navn fra svunne år
som Fenton Hardy kan ta med seg når han går.
