Jeg hogger gjerne ved, jeg brøyter gjerne snø,
jeg kan sette på et plaster hvis det skulle begynne å blø.
Jeg kan beise hus og hytter og tømme latriner,
men hvorfor i all verden må jeg da vær’med og kjøpe gardiner?
Å kjøpe gardiner er en Pondus-situasjon,
jeg går heller i rosa skjorte
enn å stå der med ventefjes og håndveska til mor –
da er siste rest av verdighet borte.
Jeg fisker gjerne torsk, jeg setter gjerne garn.
Jeg kan skaffe en liten lift, for jeg kjenner han som har’n.
Jeg kan kjøre minigraver så det går så det griner,
men hvorfor i all verden må jeg da vær’med og kjøpe gardiner?
Jeg kan snekre terrasse av impregnerte bord,
jeg kan rygge med minibuss og henger.
Jeg kan lage skjøteledning med den gule til jord
og skrive irriterende refrenger.
Å gjøre skikkelig onkeltriks er noe jeg kan:
lage prompelyd i armhulen og rape under vann,
og kaste ting opp i lufta som ikke kommer ned
og imitere Donald Duck og spelle på tenna med ei skje.
Vi hogger gjerne ved, vi brøyter gjerne snø,
og hvis det står om livet kan vi også bake brød.
Vi kan grille fisk og biff og skjære løk så vi griner,
men hvorfor i all verden må vi vær’med,
hvorfor i svarte må vi væ’med,
hvorfor i helvete må vi væ’med og kjøpe gardiner?
