Det sitter en stuss på tutten.
Den har vært der i noen år.
En grå, liten raring uten
pakning og gjengehår.
Den sitter på utekrana
og lekker så spruten står.
En frostsprukken stuss på tutten
gjenglemt fra forrige år.
Å, det er vel slik med oss nordmenn
vi kunne ha skifta’n i fjor, men
å, så kom den vinterstormen før vi fikk tenkt oss om.
Vann, sperret inni små lommer
sprenger seg ut når det kommer
sprengkulde etter en sommer
og vi har flykta til Benidorm.
Stussen gjør fortsatt nytten,
selv om plasten er sprø og tørr
og det er ikke bare-bare å bytte’n,
selv om det er akkurat det jeg bør.
For den type stuss jeg trenger
er ikke lenger å få.
Stusser med Witworth-gjenger
er’kke lenger tilgjengelig nå.
Det sitter en stuss på tutten.
Eller snarere – tvert imot.
Den vet at det går mot slutten –
den skal kastes som annet skrot.
Jeg har fiksa’n med skruer og mutter,
lynlim og Araldit.
Men sånn er’e vel med gamle tutter –
det hjelper ikke en dritt.
Å, det er vel slik med oss nordmenn,
vi kunne ha skifta’n i fjor, men
å, kom den vinterstormen før vi fikk tenkt oss om.
Vann, sperret inni små lommer
sprenger seg ut når det kommer
sprengkulde etter en sommer og vi har flykta til Benidorm.
