Jeg hadde en gang en pike
og hun var bare min.
Hun var søt som honning, rigabalsam og glyserin.
Når jeg slo på tråden for å be med henne ut,
tok det minst en time før hun fikk snakket ut.
Da lød det:… «(pust, pes)….. ta med meg ut, da du!»
Jeg ba henne med på kino,
vi satt der hånd-i-hånd
og så på en idiotisk film om mord og ran og vold.
Jeg ga henne en liten suss, og enda noen flere,
men akkurat da jeg skulle til å susse henne mer,
da smalt det:… «(pust, pes)….. å, for en film, da du!»
Hun hadde dårlig kondis,
men var ellers god som gull.
Det eneste var at hun aldri ble edru hver gang hun drakk seg full.
Hun tålte ikke mye, og det lille som hun fikk,
gikk rett i fletta og holdt seg der i åtte døgn i strekk.
Da lød det:… «(pust, pes, hikk)…. Jævla kjør!»
Jeg holdt ikke ut så lenge,
det må dere forstå,
og toppen på kransekaka
skal jeg fortelle om nå:
Vi stod der foran presten
og det var vår bryllupsdag.
Men da presten spurte om det var meg hun ville ha,
da smalt det:… «(pust, pes)….. hvem da?»
