Du b’ynner med el’ve, legger til ti,
deler på sju, så har du tre igjen,
legger til seksten, trekker fra ni,
deler på fem, så har du to igjen.
Da har du to igjen,
jenta mi, da har du to igjen.
Før var det bare meg,
men så var det to igjen.
Jeg spurte deg den første gangen
«Vil du være kjæresten min?»
Du smilte så pent, svarte ja med det samme.
Du viste meg aldri ringen din.
Du hadde to igjen,
jenta mi, da har du to igjen.
Først var det bare han,
men så var det meg igjen.
Du kastet ringen og ga meg hånden:
«Dette skal aldri skje igjen!»
Du lovet og svor, både dyrt og hellig,
men nå er det jammen på’n igjen.
For du har to igjen,
jenta mi, da har du to igjen.
Før var det bare meg,
men så var det to igjen.
Du spiller godt, det skal jeg love.
Du ljuger så du tror det selv.
Men nå har jeg lært, jeg kan rutinen,
Jeg tar med meg hjertet mitt og går i kveld.
For du har to igjen,
jenta mi, da har du to igjen.
Før var det bare meg,
men så var det to igjen.
