En guttunge står der med skrujern i hånda
og mekker fars gamle Kurér.
Bak igjenskrudde deksler står røra som jeksler
og venter på tannlege Per.
Men ledningen står i, så lillebror får i seg
lysverkets blå karamell,
og far står og mumler og hovmodig humrer:
«Jeg sa ‘fra, men du hørte ikke lell!»
Hva var det jeg sa? Hva var det jeg sa?
Mens lillebror løper med gråten i hånda og snørra i fatle,
med stø kurs for mamma.
Hva var det far sa? Hva var det jeg sa?
Jeg sa ‘fra at radio’n var ikke te’å leke med,
Jeg sa at du heller sku’ gått og gjort leksene.
Hva var det jeg sa?
Det er så mange som står sånn med nesa i været
og vet hvordan allting sku’ vært:
«Hadderem hørt på meg, så hadde saken vært grei,
her trenger vi ingen ekspert.»
Så derfor håper vi ting går galt,
og at nytenking ikke går lett,
og det hjelper vi til med så godt som vi kan,
for det viktigste er å få rett:
Hva var det vi sa? Hva var det vi sa?
Vi sa det jo te’ deg, det måtte gå sånn.
For når ting skal gjøres sånn, så må det ikke gjøres sånn, men SÅNN!
Hva var det vi sa? Hva var det vi sa?
Vi prøvde da ihvertfall, det var et ærlig forsøk,
men vi sku’ begynt med det før, din konsulentgjøk.
Hva var det vi sa?
Hypokonderen står der med rumpa i været
og pynter en nyoppgravd grav.
Den er tom som et høl, for han har gravd den opp sjøl,
og han synes det er et fint høl han har.
Han sitter på kanten og dingler med beina
og tenker at sånn kan det gå.
Og han synes han er nødt te’ å sett’ opp ei støtte,
og under hans navn skal det stå:
Hva var det jeg sa? Hva var det jeg sa?
Nå kan du ha det så godt din fordømmade doktor,
for her ligger jeg, din udugelige blei!
Hva var det jeg sa? Hva var det jeg sa?
Jeg var aldri helt frisk, men litt dødssjuk hver dag,
men du trudd’ikke på meg, samma hva jeg sa.
Hva var det jeg sa? Hva var det jeg sa?
