Jeg tok en titt i går i kleskapet mitt
for å finne no’ reint som ikke var slitt.
Det så dårlig ut, så jeg tenkte: «Skitt,
d’er på tide å få seg no’ nytt.»
Så med pungen stinn og et fredfylt sinn
dro jeg på by’n for å handle inn
to par bukser og jakke i skinn,
med håp om å ikke bli snytt.
Noe moderne skal man jo ha,
så jeg tok en tur nedi gågata.
Mellom Domus og Bonus og EPA
der fant jeg et fancy skilt
med store bokstaver i rødt, hvitt og blått,
og utstillingsdokker med mager skrott,
og «2003» er navnet vårt,
jo, detta var som bestilt.
Men da jeg kom inn fikk jeg nesten kolikk.
Det var beatmusikk over alt jeg gikk,
og jeg trodde jeg var kommet i feil butikk,
og at dette var diskoteket.
Men der sto det ei berte med ryggen til
i overall og Polaroid-solbriller,
omsider spurt’a: «Er’e noe du vil?»
Så jeg ba om ett med reker.
Hun sa: «Her er det nok klær vi selger!»
Jeg sa: «D’er akkurat det det gjelder,
og nå er’e like før det smeller!!»
Og da ble jeg ekspedert.
Jeg fikk et prøverom som var uten dør,
det var bare en planke og no’n messingrør.
Så fort har jeg aldri skifta før.
Det sies jeg er sjenert.
Først fikk jeg ei bukse som var for lang,
og så fikk jeg ei buske som var for trang,
og så en som var lang og trang på en gang,
som damen sa var passe.
Smekken måtte vi dra med med tang,
mens magan skreik og ABBA sang,
og med balla klem som ei mandelstang
spjæra hele stasen.
Men da ble ekspeditrisen sår.
Hu henta ei jakke med nylonhår,
og sa det var blitt så «in» i år,
at det vakk’e til å hold’ut.
På ryggen sto det «Make love, not war»,
og damen sa: «Jeg håper De forstår
at buksa må De pent betale for!»
Da sprakk jeg som en villstut.
Jeg sa: «Vi gitarister ha’kke no, brøstkasse,
det er bare et søkk der gittar’n passer!»
Og jeg skreik som et trekkspill med løse basser:
«jeg driter i buksa så lenge jakka passer!»
Og dermed forlot jeg 2003
med rumpa opp og med hue ned,
og en erfaring rikere,
Så nå løfter jeg på glasset!
