Jeg rer opp to dyner
i en seng hvor to mennesker
fant grunn til å dra hver sin vei.
I et rom fullt av minner
i et hus bygd for kjærlighet
i en vei i Oslo et sted.
Minnet om deg
og om alt som vi hadde
stjeler hvert øyeblikks fred.
«I går» er blitt borte –
jeg står her alene
i den tomhet som kalles «i dag».
Jeg fulgte min kjære
på toget i går kveld.
Hun ville av sted til Borås.
Jeg kunne ikke si at
jeg visste hvorfor hun dro.
Alt det hadde vi vært igjennom før.
Jeg tok av meg skinnjakka,
rakte den frem og sa:
«Det blir kanskje kaldt i Borås.»
Og øynene hennes
fortalte meg plutselig:
«Jeg vet at du vet hva jeg vet.»
Så minnet om deg
og om alt som vi hadde
stjeler hvert øyeblikks fred.
Fra et rom fullt av minner –
fra et hus bygd for kjærlighet
i en vei i Oslo et sted.
