Da jeg var en liten gutt
masa jeg jevnt og trutt.
Det var så mye jeg ville ha,
men fikk jeg det? Å langt ifra.
«Mutter’n! De andre gutta får!»
«Fatter, ikke vær sånn knøl.»
Å, å, så går det noen år,
så sitter du med unger sjøl,
da har’u samma maset sjøl.
Jeg husker jeg var 15 år.
Det er nesten som det var i går.
Satt oppe og hørte Radio Lux.
Da kom det gjerne ny instruks:
«Å, å, skru av detta nå,
denna luksemburgern er så fæl.»
Å, å, så går det noen år,
nå syns jeg det samma sjæl,
nå syns jeg det samma sjæl.
Bestefaren min hadde Plymouth.
I ‘37 så den sikkert ny ut.
«Survivel of the fittest,» sa Darwin.
«Jeg overtar’n jeg.» Sa far min.
Å, å, den Plymouth’n var grå,
og matt som en dag derpå.
Å, å, men vi hadde dårlig råd,
jeg savner den bilen så.
Skulle ønske jeg hadde’n nå.
Far og mor foran, vi unga satt bak
med bægger og kofferter fra gulv til tak
og gjørme til midt oppå døra.
Sånn blir du en tålmodig sjåfør av.
Å-å, brød med roqefort
drikk brusen og ikke søl!
Å-å, så går det noen år,
nå sitter jeg foran sjøl,
nå sitter jeg bak rattet sjøl.
