Det var visst en viking som første gangen tok
en kjele full av surmjølk og satte’n på til kok.
Det lukta så sært at’n fikk visst ikke fred,
så han helte’n i en trebutt og gravde butten ned.
Og butten sto i bingen, og bingen lå bak do,
og lukta skjemmet ingen, og graset b’ynnt’ å gro,
og dager ble til uker og vinter ble til vår,
og butten sto i møkka i åtte hundre år.
Hu, hei, gammalost til dugurds,
gammalost til meddas,
gammalost te eftas,
og gammalost te kvelds.
En vårdag i 16-hundre-og-17-femtini
kom butten for en dag der en bamse hadde hi.
Og bonden som fant den var sulten og forgrått.
Han sa: «Det lukter pyton, men smaker riktig godt!»
Og hei og så hå, og så skylte’n ned med dram,
også heisann, og håsann, den smaken va’kke tam,
og hopp også hikk også hark også host.
Å, nystekte dævel! Det var no’ til ost!
Hu, hei, gammalost til dugurds,
gammalost til meddas,
gammalost te eftas,
og gammalost te kvelds.
Du kan maule’n og snuse’n og røyke’n som tobakk,
ta den som klystér og flambere’n i cognac.
Og blir’n så gammel at’n begynner å få træl,
kan du ta’n med i opera’n og la’n synge sjæl.
Og hei og så hå, og så skylte’n ned med dram,
også heisann, og håsann, den smaken va’kke sann, sa’n,
og hopp også hikk også hark også host.
Å, nystekte dævel! Det var no’ til ost!
Hu, hei, gammalost til dugurds,
gammalost til meddas,
gammalost te eftas,
og gammalost te kvelds!
