Her er en sang med bitter tekst i.
Det var i nittenniogsektsi:
Jeg var et vennlig barn med tillit og tro
på verden.
Først nå orker jeg å si at
det var nittensekstini at
jeg ble gammel på et døgn eller to.
En vårdag tenkte jeg som så:
«Telefonen er for alle. Telefon bør man få!»
Så jeg skrev et brev til Televerket
der jeg ba så pent
om å få låne dem ett tusen spenn.
Og Televerket sa: «Takk skal en ha, en hører fra oss igjen,»
Våren ble til sommer
og jeg tenkte at snart kommer
det beskjed om hva som er hendt.
Sommer’n gikk og det ble høst,
det var en nokså mager trøst.
Jeg sendte dem et brev igjen.
En måned etter fikk jeg svar:
«En gjør merksam på at pr. i forfjor har De
firogtyvetusensyvhundreogsekstiåtte søkere foran Dem.
Prognosen gir Dem håp om apparat i nittenåttifem.»
Men plutselig banket det på døren.
Der stod telefonmontøren
og han sa omtrent som så:
«De står sist i køen, mann,
men mot fem flasker Livets Vann
får De apparatet nå.»
Så jeg sprang ned på nærmeste Pol.
Fem flasker sprit mot én telefon.
Etter fem minutter var
telefonen ringeklar,
han gikk også forstod jeg at
summetonen hadde vært for siste gang i mitt apparat.
Snart skjønte naboskapet
at jeg hadde apparatet
som de alle gikk og ventet på.
Venner fikk jeg nok av.
I entréen stod en flokk av
gode naboer som ringte seg blå,
men ingen summetone var å få.
Selv feilmeldingen var’e kul i havet å få tak på.
Folk ringte på hos meg,
men jeg var hjemme jeg
og ringte ikke på hos noen.
Jeg var innehaver av en enveiskjøringstelefon.
Samme kveld ved åttetiden
ropt’en mann fra yttersiden
av min dør:
«Ring Oslo Legevakt! Fort!»
Feil på mitt apparat,
men det stod en automat
nedpå gaten og vi sprang dit bort.
Jeg skrek: «D’er en mann her som dør!»
Damen sa: «Det burde han ha tenkt på før.
Efter klokken fire er det ordenspolitiets sak
Se under Oslo politi.»
Dermed var forbindelsen brutt
og praten var forbi.
Se under Oslo politi…
slå opp i katalogdel i
Jeg mener 1… Botanisk… Bærum Bil… Blomst… Gottfried… Grepa… Indremedisin… O. Iversen og
Irmelin Oslo… K, L, M, faen, forbi…
Der har vi det!
Oslo politi! Se under Politiet…
«Fabelaktig – nå er vi på rette spor,»
sa jeg til mannen
som var sunket merkbart sammen.
«Nå skal det snart bli hjelp å få.»
Men han svarte ikke stort,
han bare gurglet litt og så ble’n grå.
«Død mann i telefonen!
Ring til politistasjonen.
Finn et kronestykke uten hull!»
«33 12 90… Herr Betjent! Det her er viktig.
Jeg har en død mann…
Hva? Nei jeg er’kke full!
Jeg står her i en automat!»
I det samme hørte jeg sirener i natten.
Jeg sprang ut av boksen,
gikk bort til onkel Politi
og sa «Det her var flott levert.»
Betjenten sa: «Hold fast på ham!
Herr Sunde, De er arrestert!»
Jeg ble innbrakt, oppbrakt
innlagt og opplagt
skyldig etter paragraf 10.
Jeg var i forhørsretten, lagmannsretten
arbeidsretten, skifteretten
før jeg ble sluppet fri.
Tiden leger alle sår.
Det tenkte jeg i hvert fall helt til i går.
Da kom brev fra Televerket som skrev at
«En har merket seg feil på 15 60 09.
En vil foreslå for abonnenten at en setter pluggen i!»
