Det var en ettermiddag i midten av mars at det ble ballade.
Kona mi venta gjester til gards og jeg måtte bade.
Men pakningen røyk og krana var lekk
som en sil og proppen var vekk
og den svette kroppen min skrek
etter å få bade.
Rørlegger’n kom da gjestene gikk hjem og sa «Go’natt, da».
Han sa vi sku’ være glad’ at vi fikk en så seint på natta.
Men da rørlegger’n skrudde til for å gå,
skrudde’n til så hardt at’n så
ikke Gipsonitten som lå
igjen på badematta.
Dagen etter fikk vi en snekker som helst ikke spikra lister.
Han sto ikke på gule sider og ikke i no’ momsregister.
Men han dundra inn 4″ spiker med dor,
og spikra ene fasen til jord.
Jeg skal si at stasen var stor,
vi sto der som et rasende kor,
og holdt oss fast i vasen til mor,
mens det spruta gnister.
Elektriker’n kom og skrøt at han straks skulle finne strømmen,
til tross for at’n hadde bokettersyn, så han var på rømmen.
Men han va’kke mye mann for sitt ord:
Han fant hverken strøm eller jord,
men to av baderomsflisene fór,
så det ble med drømmen.
Så ringte vi til en murer med kveldsservice dagen etter.
Han hadde visst vært i utdrikningslag hos en tvilsom fetter.
Og murer’n han blanda mørtel og vann,
og så murte’n sement og sand,
og det som ble til overs,
det havna i toaletten.
Så satt vi da der med dassen så tett at vi måtte sprenge’n.
Jeg tenkte: «Da får vi sikkert basseng her i samme slengen,
Og nå tar jeg meg en stiv Upper Ten,
for snart så kommer rørleggeren,
og hvis det da er på’n igjen,
da skal jeg holde sengen!»
